Språktreet er kjend, og språkbylgja, og språkplanten, men Saussure nytta breen som metafor for språk(utvikling):
An excellent analogy for related languages is to be found in diverging glaciers, giving an insight into a common origin, new elements, different time periods, without the idea of a living organism.
Iallfall for ein som ikkje er klimaskeptikar må det, med nokre atterhald, kunne gå an å svelgje ei slik avvising av det organiske og naturlege i språkutviklinga?
9 kommentarar
Comments feed for this article
Trackback link
http://www.jostedalsrypa.no/blogg/wp-trackback.php?p=1568
4. March 2010 at 15:30
Språkklimaskeptikaren
Jaså — når det vert varmt, smeltar språket?
4. March 2010 at 18:53
even
Kan ikke nok om språk til å skjønne glasiologien i denne metaforen, men kan til gjengjeld bidra med en annen fra gladgutten Kurt Vonnegut:
And, even if wars didn’t keep coming like glaciers, there would still be plain old death.
Denne har vel hatt litt relevans for livet her i dalen. Klimaskepsis eller ikke.
4. March 2010 at 20:49
Oldingen
No skynar eg endeleg kvifor målet mitt er under so djekligt stort press!
(Godt at det er so plastisk!)
5. March 2010 at 23:28
rypa
Moroklumpar. Det er mest så eg misser jamvekta.
6. March 2010 at 22:29
Akademi-kar
Tja, det er jo framleis natur. Men uorganisk, daud natur. Ser det slik ut frå stova di også? Uansett er det jo eit framsteg. At genevaren hindrar oss i tenkja på språket som noko som lever.
9. March 2010 at 22:02
Oldingen
Hm. Geneveren har no aldri hindra meg i å tenkja på målet som lever – snarare tvert um – jamvel um levermålet truleg minkar med kvar genever.
Men ver no gild og forklår dette med breden? Hev det noko med tunga å gjera?
9. March 2010 at 23:00
rypa
Ja. Ulike tunger, forma av æh, ulike landskap (=samfunn), men som går tilbake, vert reduserte pga menneskas profittjag og generelle dumskap, til ein einaste stor, flat klump, in short.
Vel, eg vedgår at biletet har ein veikskap når det kjem til språkkontakt. På den andre sida følte vel genevaren at det liksom ikkje er plass til samfunnet i forskinga hans, eller korleis det no var.
9. March 2010 at 23:29
Reduksjonisten
Tru om det ikkje er like greitt å sjå mål føre seg som det det er, nemleg mål?
Ikkje “målet” med stor m, ikkje avgrensa mål, men konglomerat av individuelle grammatikkar som er meir eller mindre samordna av kommunikasjon. (Ja, om lag som religionar er konglomerat, utan at eg skal dra det inn som ein metafor.) Dette er realistisk og umetaforisk utan å vera tungvint og uoversynleg — ein treng ikkje sjå føre seg alle detaljane. Essensar og system-/endringsparadoks kverv som dogg for sol.
Ein kan abstrahera og analysera mønster frå konglomerata, men sjølve språkendringane skjer eigenleg ikkje i desse abstraksjonane, dei berre syner seg der.
Metaforane på dette feltet har det helst med å tyngja tanken og lura han ut i uføre.
10. March 2010 at 10:31
rypa
Bra. Bortsett frå at det ikkje var særleg reduksjonistisk.
Og når me snakkar om: Eg hadde ikkje tenkt å opphøge genevaren, akkurat. Eg vart berre så oppglødd av di eg fann ein metafor hjå han som var litt kjekkare enn dei andre språkbileta han nytta. Til dømes dette, som er det verste:
In the first place, a state of the board in chess corresponds exactly to a state of the language. The value of the chess pieces depends on their position upon the chess board, just as in the language each term has its value through its contrast with all the other terms. Secondly, the system is only ever a temporary one. It varies from one position to the next. It is true that the values also depend ultimately upon one invariable set of conventions, the rules of the game, which exist before the beginning of the game and remain in force after each move. These rules, fixed once and for all, also exist in the linguistic case: they are the unchanging principle of semiology (…) In a game of chess, any given state of the board is totally independent of any previous state of the board. It does not matter at all whether the state in question has been reached by one sequence of moves or another sequence. Anyone who has followed the whole game has not the least advantage over a passer-by who happens to look at the game at that particular moment. In order to describe the position of the board, it is quite useless to refer to what happened ten seconds ago. All this applies equally to a language, and confirms the radical distinction between diachronic and synchronic. Speech operates only upon a given linguistic state, and the changes which supervene between one state and another have no place in either.