Som blekk og vener

I går var det sesongdebut med kortebukse og tetrøye på jogg i Krundalen. Stank av sommar. Den aller fyrste løvetann nett frammai Heljegarden. På alle gardar folk ute med kaffi. Solvegg jamvel på Bergset. Poteåkerlukt innunder Myrebø. Som vanleg mykje folk i grovatunet, mange mann i arbeid i Midtgrov, koppar i Connie-garasjen på øvste, meir labert kring nedstestova. Fresing i motorsag frå stølssida. Lysthus med lilla blomar på Snøtun. Angen av reine klede frå turkestativet på Kruna. Trampolinerop.

Det er mai, og det er maidikt. Georg Johannesens ‘Regnbue’ er samstundes så snilt og slemt:

Hvitt hvor han elsker deg hvitt
I snøens snø:
Som kalkmur av hvit hud
i fosser av marmor
Som morsmelk og svaner
skum, skyer og hagl
som tenner og harer
papir og albino

Rødt hvor han elsker deg rødt
I blodets blod:
Som kyssmunn av rødvin
Tomater av jordbær
I seks eller syv slags roser
Som neonlys for en nødutgang
I hummer, nyper og paprika
og røde første mai-flagg

Gult hvor han elsker deg gult
I solens sol:
Som villstrå av gult hår
du gullring av honning
Som tiriltunge og løvetann
Som eggeplomme og kylling
Som smør og tiger
bananer, sitroner

Svart hvor han elsker deg hvitt
Orange, fiolett i svart
Fra infra til ultra
i ildbuens regnbue
Som graver av asfalt
i brennende regn
som varm svart søvn
i soler av aske

Blått hvor han elsker deg blått
I himmelens himmel:
Som havstrøm av blåklokker
i bekker av fioler
Som innsjøer, elver
blekk og vener
i blokkebær og blåbær
og blonde barns øyne

Svart hvor han elsker deg svart
I nettenes natt:
Som nonne og neger
i trykte bokstaver
Hvitt hvor han elsker deg svart
Orange, fiolett i hvitt
Fra ultra til infra
i regnbuens ildbue

(frå Nye Dikt 1966)