Puslende, små ensomheter

En stjerne har fått landlov
fra den ensformige seilasen i rommet.
Med seksten tusen pigger og for slokte lanterner
rusler denne ensomheten i tussmørket
tett inntil gresset.
Hele dagen har det vinket med fangarmene,
lokket stimer av fett solskinn til seg.
Nå falbyr det stoffet. Den grå gjesten
sniffer nedlagt sol på nattveien sin.

Zoologene sier piggsvinet er en einstøing.
Hannen forlater maken straks etter parringsperioden,
og hunnen ungene noen uker etter fødselen.
Så streifer de hver for seg omkring på revirene
med sommernatta trukket godt ned i øynene
og det forelskede måneskinnet
spiddet på piggene.
Puslende, små ensomheter.

Og likevel…
Når vi går ut for å dynke pannen og tankene
med sval augustnatt, forbløffes vi
av denne skyggen.
Den skraper ørsmå hull på stillheten mellom bregnene,
piler over plenen
og er på samme tid velkjent og vilt fremmed: Klodens
underlige nattspråk.

Ubevegelige
mønstrer vi tussmørkelufferen.
Ser stjerner og jord få føtter,
vinger og frihet i piggsvinets ferd.
Og aner
ensomhetens egentlige hjemland: betrakterens
bankende hjerte.

Kolbein Falkeid: «Piggsvin» frå samlinga De andre (1984)

Reply

Epostadressa di blir ikkje synleg. Påkravde felt er merka *