Månadens dikt, altså maidiktet, handlar om mai og desember. Lat gå, kanskje aller mest om september. Det heiter då òg September song. Melodien vart skriven av Kurt Weill på trettitalet og er (såleis, nesten) ein av verdas finaste jazzstandardar.

Frank Sinatra eller Ella Fitzgerald denne gongen? Trur eg held ein knapp på sistnemnde. Og det er refrenget som verkeleg er noko.

When he was a young man courting the girls
He played a waiting game
If a maid refused him with tossing curls
He’d let the old Earth take a couple of whirls
For as time went along she came his way
As time went along, she came

Oh, it’s a long, long while from May to December
But the days grow short when you reach September
And the autumn weather turns the leaves to flame
And I haven’t got time for the waiting game

And the days dwindle down to a precious few
September, November
And these few precious days, I’ll spend with you
These precious days, I’ll spend with you

And the days dwindle down to a precious few
September, November
And these few precious days, I’ll spend with you
These precious days, I’ll spend with you

«The Waste Land» av TS Eliot frå 1922 er ein modernistisk klassikar. Opninga, April is the cruellest month, breeding/lilacs out of the dead land, er nokså vidgjeten. Diktet vart omsett til bokmål av Paal Brekke i 1949, «Det golde landet». Det er veldig, veldig stort, så her kjem berre fyrste «verset» (gud forby omgrepsbruken).

April er den grusomste måned, lar
syriner blomstre av døde marker, blander
minner og attrå, vekker
med vårregn røtter i dvale.
Vinteren holdt oss varme, dekket
jorden med sne og glemsel, næret
lite grand liv med tørre knoller.
Sommeren overrasket oss, kom inn over Starnbergersee
med en regnskur; vi stod litt i søylegangen,
så fortsatte vi i solskinn, til Hofgarten,
drakk kaffe og pratet en times tid.
Bin gar keine Russin, stamm» aus Litauen, echt deutsch.
Og da vi var barn, vi bodde hos erkehertugen,
min fetter, tok han meg med på en aketur,
og jeg ble redd. Marie, sa han,
hold deg fast, Marie. Og nedover bar det.
På fjellet, der kan man føle seg fri.
Jeg leser, til langt på natt, og reiser til syden om vinteren.

Høgskulen på Vestlandet har halde seg med eit språkpolitisk utval. Der har eg òg vore. Før jul leverte me innstillinga vår til styret. I dag var saka endeleg oppe, og resultatet er ifylgje På Høyden at HVL vil ta plassen som høgskulen for nynorsk. Me får vone det er rett. Frå saka går det elles fram at språk er gode greier.

Aldri så seint er det godt for noko: Her kjem marsdiktet. Det liknar på Hans Børli.

Marsvår

Med stammene vått mørke på solsiden
står trea nynnende i fønvinden
og holder det skjære lyset
stramt mellom seg.
Lik kvinner
som strekker linvask.

Svett svullis brenner
i solfallet. Frostsår
på de svarte hendene mine
går oppatt, tar til å gråte
sveavatn og blod. Men langt
inni mørket i meg et sted
rører gleden på seg, stille og stumt
som når nattevinden reiser fjærene
på vingen til en sovende fugl.

Frå Kyndelmesse, 1972

eller call for papers, som det heiter på utanlandsk og alt som er litt fint og fransk.

kom på konferansen som det finfine prosjektet (mitt) Transforming Author Museums, TRAUM, skipar til i september!

Og dette er for dei som ikkje giddar trykkje på lenkja:

Literary Exhibitions and Author Museums: Pasts, Presents and Futures

Sogndal, Norway, 6-7 September 2018

CALL FOR PAPERS

We invite proposals for our interdisciplinary conference on “Literary Exhibitions and Author Museums”, which will bring together leading scholars and practitioners in the field, featuring plenaries by literary scholar and expert on authors’ houses Professor Nicola Watson and ethnologist and previous director of the Strindberg Museum Stefan Bohman.

How might literary exhibitions give us a better understanding, not only of an author’s life, but also the creative process, the role of literature, and indeed the author’s writing? How do literary exhibitions interlink real and literary spaces, texts, objects and readers? How do they use new and innovative mediums of communication, and which “old-fashioned” mediums and display practices are still worth keeping? In an age of cultural diversity, how do literary exhibitions help create new kinds of cultural identity? How can they and how can literature help develop democracy today? Can established author museums learn from other biographical museums, art museums and other cultural history museums, and from their ways of making exhibitions in general? Can author museums challenge what is seen as part of an authors work and what is kept as part of their legacy and of cultural heritage?

Literature and authors’ lives are exhibited in a wide range of contexts, including not only the historical homes of authors, but also author museums, author centres, national literary museums, novel-museums (Orhan Pamuk’s Museum of Innocence), national and local libraries, literary parks, and even (in a sense) in bookshops. Authors’ homes in particular have for long been seen as sites of an old-fashioned cult of national heroes, or made only by and for fans. They often attempt to convey a special aura around the space and various objects the author has once owned.

Custodial institutions are responding however to changes both in society and in the way we think about authors, literature and readers, and the relationships between them. At this conference we will be asking how they have been changing since their inceptions, what challenges they face today and how we might imagine them in the future.

The conference will bring together theoretical and hands-on expertise on literature, history, museums and tourism. We invite proposals for paper presentations, workshops/interactive sessions, posters, virtual talks or other formats.

The conference will take place at the Sogndal campus of the Western Norway University of Applied Sciences, and is arranged by the Research Council of Norway research project TRAUM – Transforming Author Museums, a cooperation between the Western Norway University of Applied Sciences and the University of Oslo.

Programming will begin with registration at 09:00 on Thursday 6 September and ends after lunch on Friday 7 September, with a conference dinner on Thursday evening and an excursion on literary tourism, to the book village in Fjærland, on Friday afternoon.

Please send abstracts (ca. 200 words) to Ulrike Spring (ulrike.spring@hvl.no) by 20 April 2018.

February, that month of fleetest sweetness, skreiv Emily Dickinson i eit brev i 1876. Tre år før hadde ho laga diktet om yndlingsblomen sin; monotropa, vaniljerot; eller kanskje var det om februar.

White as an Indian pipe
Red as a cardinal flower
Fabulous as a moon at noon
February hour –

 

(nr. 1250)

 

 

Ein liten gjeng med lange namn, Gudrun Kløve Juuhl, Liv Kristin Bjørlykke Øvereng og Anna Marta Vinsrygg Vadstein, alle knytte til Høgskulen i Volda, har hatt lokal lansering av Nynorsk med dei minste. Det var rett nok ei lokal lansering som viste seg å bli den mest nasjonale av dei alle. Her ligg innslaget i NRK Møre og Romsdal og her er saka i Sunnmørsposten.

 

Det er kalde neter og berre tre, men det er vår for det. It’s June in January.

Den søtaste versjonen med Dean Martin, kanskje, men det var Ralph Rainger og Leo Robin som laga han til Bing Crosby og filmen Here Is My Heart i 1934.

It’s June in January
Because I’m in love
It always is spring in my heart
With you in my arms

The snow is just white blossoms
That fall from above
And here is the reason my dear
Your magical charms

The night is cold
The trees are bare
But I can feel the scent of roses in the air
It’s June in January
But only because I’m in love with you

(The night is cold
The trees are bare)
But I can feel the scent of roses in the air
It’s June in January
But only because I’m in love with you

I morgon er det bokkafé på den høge skulen på Vestlandet i Sogndal. Det er Nynorsk med dei minste som skal presenterast ved tre av artikkelforfattarane. Kanskje den eine av dei jamvel tek ein song.

Det byrjar 11.45 og sluttar 12.15, så her må folk vere om seg og spisse øyro.

Ups. Desember er for lengst over, så lat oss lese eit desemberdikt i (delvis) preteritum, og lat det vere songen til Kari Bremnes om Desemberbarn.

Æ står og ser etter lys
Æ står ved vinduet om morran
Æ huske mora mi sto også sånn
og sa ho synes desember va så tung

Æ syns desember va lett
Æ syns desember va ei lampe
Æ gikk i skjæret fra en gyllen skjerm
og gledde mæ urimelig te jul

Desemberbarn æ leite etter dæ
E du tatt av våren som de andre
Skal æ ikkje juble når det sner
Skal æ ikkje rope på dæ mer

Det står ei stjerne i nord
Det kan umulig vær den samme
som den vi hadde over huset
da æ gledde mæ urimelig te jul

frå plata Desemberbarn (2001)

« Older entries