Det er like før eg hiv meg i bilen for å køyre til Knarvik og Lindås Folkeboksamling, der eg skal halde kveldens 8. mars-føredrag om dei fyrste nynorskkvinnene. Nullføre og ferjekaffi, men eg har tangoplate og P1.
I staden for føredraget mitt, legg eg i høve dagen ut tre tekstar om tre ikkje svært kjende målkvinner: Nikka Vonen, Ingebjørg Jore og Elisabeth Edland. Dei har tidlegare stått på trykk i Norsk Tidend. Elles siterer eg ei av mine yndlingsbloggarar, Fr. Martinsen: “8.mars er en dag for å diskutere endringer, for menn også. Ikke en festdag med ballonger og gratulasjoner.”
Nikka Vonen 1836-1933
Det er mange gode grunnar til å presentere Nikoline Marie Vonen, sunnfjordsk skuledrivar, fjellklatrar og målkvinne.
Det var jenteskulen som gjorde henne vidgjeten. ”Pigeinstituttet” til Nikka Vonen vart starta i 1869 og driven til skuleåret 1906-07. På desse åra skal ho hatt over 800 jenter innom – mellom dei Bergliot Bjørnson og ei rad andre døtre frå Noregs mest kondisjonerte og intellektuelle familiar. Landsmål vart det nok aldri undervist i på denne skulen, den sosiale bakgrunnen til elevane tilsa ikkje det. På den andre sida skal Vonens jenter ha vore dei fyrste i landet som fekk opplæring i sløydfaget.
I denne samanhengen er det likevel målkvinna Nikka Vonen som er mest interessant. Far hennar dreiv vertshus i Dale, og det var kanskje slik ho vart kjend med mange av dei fremste landsmåls- og opplysningsmennene i samtida. Eilert Sundt inspirerte henne til å samle lokale eventyr og segner, Hans Ross hjelpte henne med å gje dei att på sunnfjordsfarga landsmål og Aasmund O. Vinje prenta stoffet hennar i Dølen i 1868 og 1869. Ho kjende Ivar Aasen, brevveksla med Christoffer Bruun og var nær ven med Henrik Krohn – dessutan var ho den fyrste kvinnelege medlemen i Vestmannalaget, alt frå 1872.
Nikka Vonen har fått ord på seg for å ha vore politisk konservativ, og rett nok var ho ingen barrikadestormar i allmennpolitiske spørsmål. Likevel gjorde ho ein heiderleg innsats for å hjelpe fram Jens Rolvsson, ein ung sunnfjording med nære band til ein heller radikal fraksjon i målrørsla. Rolvsson var sentral i krinsen kring Olaus Fjørtoft. Til Dale kom han på starten av 1870-talet for å skipe det han kalla Bondehøgskulen – ein folkehøgskule, den fyrste i landet som vart lyst ut på landsmål. Nikka Vonen oppmoda radikalaren Rolvsson sterkt om å kome til Dale med skulen sin, ho hjelpte han med pengar til drifta, og han fekk undervise i norsk og historie på jenteskulen hennar. Dette gjorde nok sitt til at Rolvsson heldt ut i tre år. Skulen hans var heile tida missett i bygda og hadde svært fåe elevar. Likevel har dette skuleforsøket vorte vidgjete som eit døme på korleis den opposisjonelle Fjørtoft-krinsen fekk konkrete nedslag på bygdene.
Nikka Vonen hadde det ikkje berre i hovudet, men òg i beina. Ho var overlag interessert i fjell og klatring, var ei av dei fyrste kvinnene på Galdhøpiggen og var saman med den vidgjetne engelske klatraren William C. Slingsby på fleire ekspedisjonar. Eg veit ikkje kva dei snakka om på base camp i seine kveldstimar, men i fleire bøker om Slingsby les me at den britiske aristokraten var forunderleg interessert i norske målføre og landsmålsreisinga. Ikkje heilt tilfeldig?
Ingebjørg Jore (1863-1957)
Den nynorske pressa var full av kvinner i pionertida. Kva hadde den radikale Volda-avisa Vestmannen (1887-1889) vore utan den intellektuelle og finansielle krafta til Synnøve Riste? Kva hadde Rasmus Steinsviks Den 17de Mai (1894-1935) vore utan skribentane og administratorane Marta Steinsvik og Hulda Garborg? Kva hadde Syn og Segn (1894) vore utan sin mangeårige medarbeidar Karen Grude Koht?
Men den fyrste kvinna i nynorsk pressehistorie er Ingebjørg Jore. Ho tek steget inn i den nynorske ålmenta etter at Arne Garborg stryk til Paris i 1885 og let Ivar Mortensson-Egnund sitje att åleine med ansvaret for avisa Fedraheimen (1877-1891). Så kva gjer Mortensson-Egnund? Han fer til Telemark og hentar ’Raulandsgjenta’, som han seinare kallar henne, til å hjelpe seg med avisdrifta. Seinare skriv han til Paris, fire sider med lovord over den nye Fedraheimen-medarbeidaren.
Ingebjørg Jore hadde då i eit par år vore ein ivrig skribent i avisa. Ho skreiv dikt og skildringar av blomar, vår og ungdomstid på telemarksmerkt landsmål. Truleg kjende ho Ivar Mortensson-Egnund frå før, ettersom han hadde halde seg mykje i Rauland tidlegare. Ingebjørg Jore var då heller ingen kven som helst i Rauland. Far hennar var fyrste bondeordføraren i bygda, Aanund Gjore, og ho skal sjølv tidleg ha engasjert seg politisk. Til dømes sydde ho eit reint norsk flagg til 17.mai-festen i bygda i 1884.
Etter at Ingebjørg Jore byrja arbeide i Fedraheimen, skreiv ho fleire artiklar om litterære og politiske emne. Ho stod tydeleg og støtt på den politiske lina åt Garborg og Mortensson-Egnund: Imot regjering og kongedøme, for republikk, Reine Venstre og ålmenn røysterett. I seks år skreiv og arbeidde ho i avisa. Etter 1888 vart det stilt. Våren 1889 er då òg Fedraheimen komen i økonomisk uføre, flytter til Tynset og slær seg saman med Rasmus Steinsviks Vestmannen for å bli ’Radikalt arbeiarbla’. Raulandsgjenta er ikkje nisse på det lasset.
Ingebjørg Jore skreiv litt for ymse bøker og blad etter at ho slutta i Fedraheimen, men i 1892 for ho til Amerika og kom aldri attende til korkje Rauland eller Noreg. I Amerika livnærte ho seg mellom anna som skribent i Decorah-posten. Ho gifte seg med Arthur Goodspeed i 1897 og fekk tre born med han – sidan skilde dei seg.
Ingebjørg Jore døydde i 1957. I 1957 er mor mi sju år, og det er berre 15 år til eg sjølv skal bli fødd. Underleg å tenkje på at ho strekte seg langt inn i mi eiga tid, ho som bar på minne om Fedraheimen og om det myteomspunne nynorskmiljøet i dei avgjerande 1880-åra.
Elisabeth Edland (1869-1901)
Den fyrste gongen målavisa Den 17de Mai skreiv om Elisabeth Edland var i 1894. Edland har då vore på Røros med eit fråhaldsføredrag, og avisa skriv: ”Det er staut gjente og ho talar norskt!” Fleire av Røros-karane som høyrer og ser henne lovar høgt og dyrt at dei aldri meir skal bruke norsk-dansk. Nett so staut er jenta.
Elisabeth Edland var frå Mosterøy i Ryfylke. Foreldra hennar heldt Garborg-avisa Fedraheimen og las landsmålsforfattarane. Elisabeth sjølv byrja tidleg å undervise i småskulen. Den sumaren ho var 18 år, i 1887, reiste ho til Stavanger for å gå på målkurs. Faga var lesing, diktat, stil, grammatikk, oldnorsk og diskusjon. ”Det gjekk laust paa med Socialismen i 3 kveldar. Kvendesaki og andre vigtuge Spursmaal vart au ordskiftat”, skriv Fedraheimen i ein rapport frå kurset. Skal tru om dei ikkje fekk perspektiv på meir enn oldnorsk, dei mange bygdejentene som tok landsmålskurs på 1880-talet?
Vegen vidare var på mange vis typisk for målkvinnene på slutten av 1800-talet. Elisabeth Edland gjekk eit par lærarkurs ved Vonheim, folkehøgskulen til Christopher Bruun, ho tok eit opphald ved ein grundtvigiansk høgskule i Danmark og ho var lærar. Men i 1890, då ho var 21 år, vart ho oppdaga av Det norske Totalavholdsselskap (DNT). Ho skulle vise seg som litt av eit funn.
I til saman elleve år for Elisabeth Edland rundt i Noreg med føredrag for fråhaldsaka og mot brennevinssamlag, og ho gjorde stor suksess. Då ho var i Nord-Noreg i fire månader i 1894, skal ho ha halde hundre føredrag med til saman 16 000 tilhøyrarar. Det var på veg heim frå denne turen at ho kom til Røros der ho heldt tre føredrag for 700 tilhøyrarar. Fyrst var ho rett nok i Trondheim, der det vart fire føredrag og 1800 i salen. Og slik kunne ein ha halde fram. Mellom 1890, då DNT kapra henne, og 1901, då ho so sørgjeleg døydde som 32-åring, kan Elisabeth Edland ha gjort inkje anna enn å reise kringom i Noreg. Ho må soleis ha hatt eit høgst uvanleg kvinneliv.
Men det kanskje mest uvanlege var målet hennar. Kvar ho kom, vart det snakka og skrive om at Elisabeth Edland faktisk nytta ”sit morsmaal”, ”heimemaale sitt”, ”sin vestlandske dialekt”, ”landsmaalet”, ”norskmaalet”. Endå i 1890-åra var det jamvel for målfolk uvanleg å halde offentlege talar på målføre eller landsmål. Elisabeth Edland, som endåtil var ung kvinne, må soleis ha vore svært modig og svært brennande.
Siste kommentarar