Heimeliv

You are currently browsing the archive for the Heimeliv category.

No har NRK lagt ut Jakob Sande – på heimlege tufter frå 1990: https://tv.nrk.no/program/fsfj00000590/jakob-sande-paa-heimlege-tufter

Slik omtaler NRK programmet: Vi er på Bygdakveld i Dale i Sunnfjord, fødestaden til Jakob Sande. Her presenterer seks «lokale krefter» eit knippe Sande-tekstar. Vi får høyre om han Simo i Støa og katten, ho Kleppe-Maret frå Kleppeskaret, Kleng Spelmann og mange fleire av Jakob Sande sine kjende typar. Ved Erlend Hagen.

Og jammen spelar ikkje ei av desse unge kreftene gitar også, innimellom. Kva høver ikkje betre då enn at mai-diktet er Jakob Sandes «Song til gitar»?

Song til gitar

Min fred frå mitt hjarte er faren,
eg ligg vaken kvar einaste natt
for eg miste min ven, og gitaren
er den einaste ven eg har att.

Når eg ligg utan lindring og lise
og eg tenkjer på tida som var,
vert mi sorg til ei jammerfull vise
som eg syng til min sprukne gitar:

«Det var sol, det var vår, det var mai,
og dei glade småfuglane song,
då eg møtte matrosen Olai
på ei sjapp nedpå hamna eingong.

Som ein prins han i dansen seg svinga,
i sin skinande blå busserull,
han bar hatten på snei, og på bringa
bar han knappar av puraste gull.

Vi gjekk to-eine saman på stranda,
medan natta stod tagal og still,
og der gav eg han hjartet og handa,
og, Gud hjelpe meg, endå litt til.

Eg fekk syljor og gullring på fingen,
og min munn den vart flitteleg kyst,
eg fekk blomstrete sjald, og på ringen
stod eit ankar av blå ametyst.

Men då tida til jonsoke lakka,
dovna plent han Olai min av,
og ein dag han sin sjømannssekk pakka
og drog ut på det brusande hav.

Eg skreiv brev etter brev for å nå han
og eg venta med tolmod på svar,
men eg høyrde kje meire ifrå han
og Vårherre vet best kvar han var.

Eg låg einsam i haustnæter seine,
medan båra mot svadberga slo,
men eg vart ikkje lenge åleine,
for då vinteren kom var vi to.

Men det kors som eg fekk til å bere
var mi livsens den syndige frukt,
som eg no skulde livsleida lære
uti Herrens formaning og tukt.

Eg sat bøygd over symaskinsveiva
for å tene mitt brød på ei vis,
men til natta eg ungen min reiva
og gjekk dit der dei frelste syng pris.

Og den syndige lyst uti kjøtet
som eg enno i sjela mi bar,
ho vart drukna og døyvd der på møtet
når eg syngjande slo min gitar.

Og når frelst og frimodig eg vitna
um Olai som var meg so kjær,
var det plent just som taket hans slitna
og eg kjende kor nåden var nær.

Men når søvnlaus på lega eg vrei meg,
kom min tapte Olaimann att,
og dei sorgsøte vårminna rei meg
gjennom heile den langsame natt.

Ja, dei minna dei rei og dei ri meg
liksom sugande sår i mitt sinn,
og hans velfar i sjela mi svi meg,
so eg veit korkje ut eller inn.

Men i desse dei sorgtunge næter
er gitaren mi einaste trøyst,
for når hugsprengd eg spelar og græter,
vert mi sorg som i tonar forløyst.»

Frå Sunnfjord til Rio (1933)

 

 

August

frå Stein Mehrens Evighet vårt flyktigste stoff (1994):

 

 

 

Som Jan Erik Vold seier det:

i mai
er treet en sang
vinden synger
om høsten
står treet med stjerner
i sine hender

(frå Mellom speil og speil, 1965)

I morgon skal eg snakke om Vesaas til studentane mine. Dermed har eg lese Steinar Gimnes si Angen av vår stutte tid – ein studie i Tarjei Vesaas forfattarskap i påska. God bok! Fin tittel!

I samband med dette: Her kjem marsdiktet, post mars, grunna påske.

Gjennom nakne greiner

Dei nakne mars-greinene
ståt tett inn til glaset.
Dei er ved å sige inn
i mars-mørkret.
Men enno er dei mjuke og synlege,
meir velskapte enn det kan seiast.

Før dei blir borte
er det enno tid å tenke på
kva dei har tydd for ein,
og kva dei stadig er.
Ein tenker liksom at ein
alltid har sett slitt liv gjennom
mjuke, nakne greiner,
og grove greiner med tjukk bork.
Samanfiltring av luft og liv
og alt som strøymer.

Det stille greinverket vert dimmare
kvar gong eg ser opp.
Det kviler i vennleg skyming.
Eg synest det slår ut inni meg
fordi eg alltid har vori glad i det.
Borte i natta blir det ikkje,
ein har det med seg i sin eigen svevn
og legg seg trygt.
Om ein så ikkje skal slå auga opp att i morgon.
Det tenker ein ikkje på.

(Tarjei Vesaas, frå Liv ved straumen, 1970)

Sjekk Gimnes s. 252ff for nydeleg tolking.

Eg skulle jo interiørblogge meir.

Ho spelar

Det er på tide med litt interiørblogging.

Eg trur denne diktsamlinga til Oddmund Hagen handlar om tida då kona til diktaren var svært kreftsjuk. Om tida frå då dei trudde ho skulle døy til då dei skjønte ho ville overleve. Den fyrste strofa i samlinga er slik

Og tanken stansar ved ein kveld i mars
mens håpet enda sit på huk og snakkar
lågt med det som ventar, roleg og forstandig
som til ei søster eg har fått i hus.
Og 12 timar før narkosen har eg ringgt deg
for å trøste og du seier det går bra og du
seier eg må helse og utan å ha sagt det
har vi sagt farvel og vi veit at det er
seint for slike scenar og alt vi ønsker er
å komme bort frå dette, bort, bort frå dette.

Oddmund Hagen: Bort, bort frå dette (1994)

I januar

O alt hva du kan i januar
når alle dagene bare rekker deg til knes
og du går døgnet rundt og støter panden mot stjernene
som på et loft med gamle uniformer.
I januar da verden er full til overmål av levende sne
som møter deg med glade bjeff mot ruten
og legger seg lydig ned foran alle dører ut
som en stor vennlig hund
som kommer med tungen og vil slikke deg skarpt på hendene.

I januar
når alt er stengt og alle veier muret med cement
og du kan gå ut og lage huller i den med begge ben
og gjøre nesten alt. Gå ut eller være i ro,
rydde en skuff
og finne sky og meget unge billeder der
som du kan brenne – eller vente litt.

Og ta en bok i hånden, blåse litt støv
og bøye bladene tilbake i sin ro
som lette snefall. Brev
med stive skrifter, håndtrykk
over havet der vi kom fra, hit
til landet uten lyd
hvor alt er ens og alle ansikter er flate
som tallskivene på ur, de trekker øyenbrynet opp
når du har tenkt en utålmodig tanke.

Hva kan du mer i januar,
når alle ord er snakket døde
og ligger strødd omkring som krøllete aviser
og alle sår er bundet om med gaze
og alle spor er vasket bort
og du kan gå rundt og høre plankene knirke
og ovnene knurre rolig over sine kjøttben.

– Sett deg. Legg ut din store kabal
som aldri går opp og spør
hva du kan gjøre for ditt hjerte mere enn det.

By det en mørkere tobakk? Klyve opp på en stige
og heise en drabelig røk som et flagg opp fra din skorsten
til glede for skyene som kommer drivende nu fra Karelen
med underlige forrevne bryst,
for å ruge de nye dager ut
og den lille gule sol du snart får se
på gjerdestolpene i februar.

Men nu i januar – da skal du vente på ditt hjerte.
La stjernene bare klirre ved din seng. Du ser
en pande komme frem, et ansikt i nordlyset.
Bak blygrå gardiner setter hun frem sin lave lampe
ved puten din så hun kan se på deg
om dine trekk er blitt forandret.

Rolf Jacobsen, frå Brev til lyset (1960)

 

Who knocks? That April! Lock the door!

Fleire store engelskspråklege damer. Emily Dickinson (1830-1886) fekk berre publisert nokre få av sine 1800 dikt medan ho levde. Ei fullstendig samling av dikta hennar vart ikkje gjeven ut før i 1950, då The Poems of Emily Dickinson vart publisert av Thomas H. Johnson. «Dear March, come in» (nr. 1320) kjem her i ein noko modernisert versjon.

Dear March, come in!
How glad I am!
I hoped for you before.
Put down your hat –
You must have walked –
How out of breath you are!

Dear March, how are you?
And the rest?
Did you leave nature well?
Oh March, come right upstairs with me,
I have so much to tell!

I got your Letter, and the bird’s;
The maples never knew
That you were coming – I declare,
how red their faces grew!
But March, forgive me –
And all those hills
You left for me to hue;
There was no purple suitable,
You took it all with you.

Who knocks? That April!
Lock the door!
I will not be pursued!
He stayed away a year, to call
When I am occupied.
But trifles look so trivial
As soon as you have come
That blame is just as dear as praise
And praise as mere as blame.

 

Når ein sit i stova si og ser ut på dei finaste februardagane, får ein nesten lyst til å skrive like intenst metafysiske dikt som Anne Brontë. Ho var den yngste av dei berømte brontësystrene; fødd i 1820, og døydde berre 29 år gamal. Her kjem hennar «In memory of a happy day in February»:

Blessed be Thou for all the joy
My soul has felt today!
O let its memory stay with me
And never pass away!

I was alone, for those I loved
Were far away from me,
The sun shone on the withered grass,
The wind blew fresh and free.

Was it the smile of early spring
That made my bosom glow? «Twas sweet, but neither sun nor wind
Could raise my spirit so.

Was it some feeling of delight,
All vague and undefined?
No, «twas a rapture deep and strong,
Expanding in the mind!

Was it a sanguine view of life
And all its transient bliss ­
A hope of bright prosperity?
O no, it was not this!

It was a glimpse of truth divine
Unto my spirit given
Illumined by a ray of light
That shone direct from heaven!

I felt there was a God on high
By whom all things were made.
I saw His wisdom and his power
In all his works displayed.

But most throughout the moral world
I saw his glory shine;
I saw His wisdom infinite,
His mercy all divine.

Deep secrets of his providence
In darkness long concealed
Unto the vision of my soul
Were graciously revealed.

But while I wondered and adored
His wisdom so divine,
I did not tremble at his power,
I felt that God was mine.

I knew that my Redeemer lived,
I did not fear to die;
Full sure that I should rise again
To immortality.

I longed to view that bliss divine
Which eye hath never seen,
Like Moses, I would see His face
Without the veil between.

« Older entries