Friluftsliv

You are currently browsing the archive for the Friluftsliv category.

«On the road, between Toledo & Cincinnati, late June» heiter dette trykkjande diktet av Sebastian Matthews. Eg har òg køyrt den vegen, Matthews veit kva han pratar om.

Somewhere dead center in the day’s drive
through this relentlessly flat state, the sky
darkens and fills up deepend blue,
and the word «rain» comes to your lips
twenty seconds before the first waterballoon
droplets hit; and before you can think
or turn and say «storm» here it comes
spilling out of its box like a load of grain.
The woman in the passenger seat
of a raggedly elegant convertible, top down,
laughs merrily, purse held over her head.
Motorcycles cluster under the awnings
of bridges, five, six, a whole family of Harleys:
Middle Americans for a brief spell
hobos, gathering around the fire
of manageable happenstance. We’ll all
make it through. No twister coming to life
out of the yellowing swirl. No pile-up crash
in our cards. The rain subsiding, wipers
knocked back to intermittent, you drive on
through the burgeoning heat: crows
congregating in the backyards of trees,
fireworks stockpiling in the beds of pickups,
young girls towed behind speedboats
in inner tubes, shouting to each other
as they pass over the rotting corpse
of a deer that, a year-rounder told,
finally fell after a long winter
through the melting ice and settled
uneasily on the lake bottom.

Frå We Generous, 2007

Olaf Bull, altså. Han som skreiv Metope, eit av dei aller søtaste og såraste og kjæraste kjærleiks- og dødsdikta i norsk bokheim. Forståeleg, slik som det startar:

Dig vil jeg ømt i rytmer nagle fast
Dig vil jeg dypt og blivende bevare
i digtets evige, unge alabast!

og slik som det sluttar:

Og jeg, en levende mand, paa jorden hjemme,
en tydelig mand af kjød, fra taa til top,
kan, svimmel og sky, i favnen min fornemme
noget, som bare er blik og sind og stemme,
i smertelig angst og anelse løst op!

Men no var det ikkje Metope, men månadens dikt som var saka. Det vil seie førre månads dikt. Aprildiktet, elleve dagar ut i mai. Til deg er også eit av dei mest kjende Bull-dikta. Same motiv som Metope, men eit lettare perspektiv på temaet, vil eg seie.

Til dig

Til dig, du kjæreste, kun dig,
min deilige vaar, min ungdom,
mit følge paa somrens vei -!

Husker du foraarets tid dér,
hvor veien kom gjennem parken
under de solblaa trær?

Det bugned og sprak i ru mark,
og stammerne drak av solen
gjennem den brustne bark!

Du bar med et trodsigt og blankt smil
din herlige dronningkappe,
overgydt av April!

Dit haar var en skinnende ung fest,
hvor blomsterne slang og svinget
slig som de kunde det best — —

Da syntes vi begge, vor blaa vaar
burde jo ha som sommer
alle de kommende aar!

frå Digte (1909)

 

 

Den kvite månaden er over, men her kjem diktet om han. Skogen sover.

Det er skrive av den svenske rikingen og Nietzsche-omsetjaren Ernest Thiel (1859-1957). Som fleire av dikta hans, er det tonesett av Hugo Alfven (1872-1960), som skal vere ein av dei fremste svenske nasjonalromantiske komponistane. Høyr Anne Sofie von Otter syngje Skogen sover, det er rett så pent.

Skogen sover.
Strimman på fästet flämtar matt.
Dagen vakar i juninatt.
Tystnat har nyss hennes muntra skratt,
redan hon sover.
Vid hennes sida jag stum mig statt.
Kärleken vakar över sin skatt,
kärleken vakar i juninatt.

Øyvind Berg med eit som vanleg nokså uærbødig dagenderpådikt med tittelen

Dikt 9: Morgenen tiende april, i sola

Skreppa mi er
lekker. Leppa mi sprekker.
Et skrulleord glir over sprukken hud.

Tunga slår krøll
på seg, hun kaster øl på meg.
Sola står høyt og vi legger oss ned.

Oktobervers

Henrik Wergeland var ein kul fyr. «Oktobervers», litt for seint, men høver òg i november.

Her hvirvles i de gustne Blade
isønderrevet spredt afsted
det hele skjønne Digt, den glade
Skjærsommer fantaserte ned.
Det akkurat den Sværmer gik
som mig: han fik, han fik — Kritik.

Henta frå Samlede skrifter, 2. band 1833-1841

Då var det dags for disho. Jord, vind og loge vrikkar i veg månadens dikt:

Do you remember the
21st night of September?
Love was changing the minds of pretenders
While chasing the clouds away

Our hearts were ringing
In the key that our souls were singing.
As we danced in the night,
Remember how the stars stole the night away

Ba de ya – say do you remember
Ba de ya – dancing in September
Ba de ya – never was a cloudy day

My thoughts are with you
Holding hands with your heart to see you
Only blue talk and love,
Remember how we knew love was here to stay

Now December found the love that we shared in September.
Only blue talk and love,
remember the true love we share today

Ba de ya – say do you remember
Ba de ya – dancing in September
Ba de ya – never was a cloudy day

Ba de ya – say do you remember
Ba de ya – dancing in September
Ba de ya – golden dreams were shiny days

(Earth, Wind & Fire: «September», single 1978, av Maurice white, Al McKay og Allee Willis)

April in Paris. Legendarisk med mange, men aller mest legendarisk med Ella Fitzgerald.

April in Paris, chestnuts in blossom
Holiday tables under the trees
April in Paris, this is a feeling
No one can ever reprise

I never knew the charm of spring
Never met it face to face
I never new my heart could sing
Never missed a warm embrace

Till April in Paris
Whom can I run to
What have you done to my heart
What have you done to my heart

Men kven var det som spelte inn den der April på Alsmo?

April på Alsmo, turr og god asfalt
elvi i arbeid med snø og med is.
April på Alsmo, tempoet vågalt
våren er her med eit glis.

Eg visste ikkje nokonting
ikkje at eg skulle sjå
vår då eg kom ut frå ein sving
og at Alsmo flatt der låg

April på Alsmo
kven kan eg gå til?
Kva har du gjort med mi sjel?
Kva har du gjort med mi sjel?

Bak grana

Eg er ikkje så flink med fuglar og tre. Men eg likar dikt om dei.

Mange norske diktarar har skrive om den urnorske, heimlege grana. Tarjei Vesaas, til dømes, med klassikaren sin «Snø og granskog» frå Kjeldene (1946):

Tale om heimsleg –
snø og granskog
er heimsleg.

Frå første stund
er det vårt.
Før nokon har fortalt det,
at det er snø og granskog,
har det plass i oss –
og sidan er det der
heile heile tida.

Meterdjup fonn
kring mørke tre
– det er for oss!
Innblanda i vår eigen ande.
Heile heile tida,
om ingen ser det,
har vi snø og granskog med.

Ja lia med snøen,
og tre ved tre,
så langt ein ser,
kvar vi er
vender vi mot det.

Og har i oss ein lovnad
om å koma heim.
Koma heim,
gå borti der,
bøye greiner
– og kjenne så det fer i ein
kva det er å vera der ein høyrer til.

Heile heile tida
til det er sløkt
i våre innlandshjarte.

Ikkje noko januar her. Januar kjem i neste. Kjersti Ericsson har òg skrive om vintergrana, i diktet «Alt strømmer gjennom meg» frå samlinga Å passe et fuglebrett (1990). Men Ericsson får ingen lovnad om å kome heim når ho kjem til snø og granskog:

Meisevinger
forte som lyset
og storklokkas
spinkle kranierad
i januar
venners svik
uvenners sorg
en sølvhvit ospestamme
så alene.

Det er en farge der
bak grana
djup
som kvinners savn
og vill
som mannens taushet.
Det minste sneglehuset
alle de bortkomne hjertene
og den fargen der
bak grana.

Kan du hugse

Dette diktet av Stein Mehren er eit sant, men ikkje dystert vrengjebilete av alle harmoniserande juledikt om barndom som desember elles fløymer over med, tykkjer eg. Born tek livet på ålvor.

Den første frostnatten

Kan du huske desembers fryd
barndommens første frostnatt
Månen vokste og vokste
som var det gått hull på lyset
Og rett ned, tusen stjerner
dypere, sank jorden…

Kan du huske, tjernet frøs
på ett sekund. Is som jern
mot leppene. Splintrende
natt sprengt inn i vann
Kanskje et nattslått syn
av verdensrom slo inn i det

Vi sprang over vannene
på den første isen
i desember… Kan du huske
klangen. Hver is-rose
var en skapelsesform
risset på dødens bruddflate.

Stål-is. Fra den stjerne-
slipte flaten hørte vi
verdensrommet, avgrunnenes
hule, pansrede klang
av natt som hamret lyset
ned i beksvart sol-krystall.

Vi gled i store sirkler over
isen… Og kinnene brant
som var det sommeren selv
som glødet opp i oss
Vår ungdom: plutselig fremkalt
i stjernebildet Frost

(frå samlinga Evighet, vårt flyktigste stoff,1994)

Det klassiske norske junidiktet må vel vere «Junikveld» av  Hans Børli. Særleg aktuelt for den som heile juni sit myrk og stur med doktoravhandlinga si i kjellaren utan å vere saman!

Vi sitter i slørblå junikveld
og svaler oss ute på trammen.
Og alt vi ser har dobbelt liv,
fordi vi sanser det sammen.

Se – skogsjøen ligger og skinner rødt
av sunkne solefalls-riker.
Og blankt som en ting av gammelt sølv
er skriket som lommen skriker.

Og heggen ved grinda brenner så stilt
av nykveikte blomsterkvaster.
Nå skjelver de kvitt i et pust av vind,
– det er som om noe haster…

Å, flytt deg nærmere inn til meg
her på kjøkkentrammen!
Den er så svimlende kort den stund
vi mennesker er sammen.

« Older entries § Newer entries »